torsdag 21. januar 2010

Motsetninger tiltrekker hverandre?

På jobb i dag kom vi inn på dette temaet, når vi kom til å snakke på det tragiske kjærlighetslivet mitt.
Hun ene meinte jeg trengte en motsetning til meg, og da vi begynte å tenke over hva det evnt hadde blitt, så kom hun fram til at det måtte bli en superstressa person, fordi jeg er så rolig. Men så begynte jeg å tenke litt videre på dette her, for folk har jo i alle år sagt dette, men stemmer det egentlig?

Jeg er en ganske rolig, asosial og trøtt person, for å være ærlig. Rolig har jeg altid vært, trøtthet er noe jeg sliter med og som styrer mye av livet mitt, og dermed blir jeg lite sosial.
For ett års tid siden så holdt jeg på med en fyr som igrunn var veldig motsatt av meg. Han var rastløs, sov lite og voldsomt sosial. Han er verdens nydeligste gutt, men for å være ærlig, jeg ble bare irritert og sliten. Det må da gå an å sitte stille en time uten å gjøre noe?!? You see.. Så for meg passer ikke helt det motsatte av meg, men hva med en som er lik? Tja. På kort sikt hadde nok det vært yppelig, men jeg veit ikke hvor morsomt det hadde vært på lang sikt. Jeg tror vi fort hadde gravd oss ned hjemme, og endt opp som folkeskye, gretne, gamlinger.

Så, skal vi gå for en mellomting da, eller?
Nå velger man jo riktignok ikke hvem man faller for, men jeg tror kanskje det hadde passet meg best. En fyr som er rolig, men greit sosial, og som ikke sover for mye. Også må jo han også like sport eller motorsport, evnt begge deler.
Men spørsmålet er: Vil denne mellomtingen holde ut med meg?
Jeg må si jeg ser litt svart på det. Ikke engang jeg hadde holdt ut med meg. Uansett hvordan han er blir nok tålmodig stikkordet, så får man se hva det blir til med resten! 0 stress. Jeg har trua.


~ Anita FK ~

Ingen kommentarer: